Støtt fasteaksjonen!

800 millioner mennesker mangler tilgang til rent vann, på grunn av jordskjelv, tørke, flom, krig eller konflikt. Men det er håp.
Støtt Kirkens Nødhjelps fasteaksjon og gi vann til de som trenger det mest! Du kan redde liv.
For 300 kroner gir du rent vann til et menneske livet ut.
Vipps til 2426

Metodistkirken er en av Kirkens Nødhjelps oppdragsgivere og vi oppfordrer alle til å ta godt i mot konfirmantene som går rundt med bøsser til inntekt for fasteaksjonen i disse dager!

Det er håp i en dråpe vann!

Her kan du lese en fastereflekson av Einar Tjelle, Internasjonal direktør i Den norske kirke:

Faste er kroppsspråk som gir liv

Jesaja kapitel 58 (5-11) vil for alltid være faste-teksten med stor F. Den hører til på askeonsdag, men like mye en tekst for hele fastetiden, ja hele året! Jesaja-teksten har et kroppspråk som gir liv. Og på mange måter lukter det både Jesus bergpreken og etterfølgelse av dette. Ikke selvplaging og ytre staffasje, men praktisk kjærlighet og arbeid for rettferdighet!

Er vår fastetid preget av dette?

 

Nei, dette er fasten jeg har valgt:

å løse urettferdige lenker,

sprenge båndene i åket,

sette undertrykte fri

og bryte hvert åk i stykker,

 å dele ditt brød med sultne

og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus.

Du skal se til den nakne og kle ham,

du skal ikke snu ryggen til dine egne.

 

Det er en tekst som er skrevet i Midtøsten for kanskje 2700 år siden. Men den dirrer fortsatt av aktualitet. Det er tid for å løse urettferdige lenker og sette undertrykte fri, NÅ. Det er tid for å dele brød og reint vann, NÅ!

-Det er blitt mye tørrere her. Klimaendringene kommer på toppen av alt det andre!

Jeg besøkte Syria for noen måneder siden, og hørte dette hjertesukket fra en som jobber for en partnerorganisasjon av Kirkens Nødhjelps. På toppen av strenge sanksjoner, superinflasjon, og traumer etter mange år med krig, er mangel på rent vann noe av det mest kritiske for vanlige folk i Syria. Det gjør både jordbruk og daglig liv vanskelig for en stor del av befolkningen.

Mange steder i Afrika er dette enda mer prekært . Men kontrastene blir kanskje tydeligere i Midtøsten. Også i nabolandet Irak er det blitt skummelt tørt den siste tida. De frodige elvene Eufrat og Tigris har i tusener av år skapt så mye frodig liv langs elvebredden. Nå er det sørgelig uttørket, forteller en kollega fra Irak meg.

De siste månedene har vi sett hjerteskjærende bilder fra en ung befolkning i Gaza, uten vann, mat, medisiner, ja som mister livet i tusentall i den massive bombingen. Det er tid for rettferdig fred, NÅ!

Men, ser vi bort? Glemmer vi at faste er handling?

Det dere gjør mot en av disse mine minste, det gjør dere mot meg, sier Jesus i Matteusevangeliet kapittel 25. Det verset har fulgt meg siden jeg var i tenårene og fikk i en tankevekkende film se hvordan den lille nonnen Moder Theresa levendegjorde dette blant Calcuttas utsatte gatebarn.

Troen må være praktisk. Møtene med ham som i julen ble født inn i vår kroppslighet og fattigdom, skjer på ny hele tiden. Og særlig der liv er truet. Men noen ville rettferdiggjøre seg i den gamle lignelsen: Men når så vi deg sulten, tørst, uten klær og i fengsel? Det er i beste fall en farlig åndeliggjøring eller teoretisering av det største og viktigste budet, når vi også hører dette bli snakket bort, som et ekko i vår tid. Eller med den falske påstanden om at kirken ikke skal bry seg med politikk.

Og det er et ekko av den gamle Jesaja-teksten. Faste er ikke selvplaging eller fine liturgier, men konkret handling for rettferdighet, fred og frihet.

For sann kjærlighet kan ikke snakkes bort. Derfor er jeg så glad for Kirkens Nødhjelp og at tro, håp og kjærlighet blir til kroppsspråk og praktisert hver eneste dag, i både påvirkningsarbeid, sanitære løsninger og nye brønner. Rent vann betyr ALT for hun som ikke har. Å støtte Kirkens Nødhjelp som bøssebærer, giver og oppdragsgiver er derfor dypt meningsfylt. Vår faste og kjærlighet må være sann, ikke tomme ord, men handling. La oss våge å møte blikket til en av disse minste små i denne fastetida. Og bruke et kroppsspråk som gir liv. Slik kan vi sammen gå inn i fastetida, og praktisere håp.

Ja faste er kroppsspråk som gir liv og håp. Jeg tenker at håp er handling, og at det er noe vi gjør sammen. Alt fra bøsser, lystenning, organisering, og til den uredde nødhjelpen i Gaza, Aleppo, Sudan eller Ukraina. Sultne får brød, tørste får vann og undertrykte frihet og troen på framtida, på grunn av en faste-handling som vi sammen gjør! Så er det en ufattelig håpsdimensjon i at Gud selv er en del av dette «sammen». Jesaja-teksten slutter nemlig med denne vakre visjonen:

Herren skal alltid lede deg

og mette din sjel i det tørre landet.

Han skal styrke kroppen din

så du blir som en vannrik hage,

en kilde der vannet aldri svikter.

Einar Tjelle
Internasjonal direktør i Den norske kirke