Sommerens nyhetsbrev

Gjennom nyhetsbrevene våre får du tilgang på informasjon og historier fra samarbeidslandene våre. I sommerens nyhetsbrev kan du lese om misjonssekretær Øyvind Askes opplevelser på vei fra Gbason Town, og andre opplevelser fra vårens tjenestereiser.

I mai måned reiste vi for å inspisere det nye kirkebygget i Gbason Town, langt sør-øst i landet, inne i et regnskogsområde. Foruten meg, Øyvind Aske, var vi 6 stykker i bilen, Roar og Randi Fotland, direktør Emma O. Wleh og 2 sjåfører, Alex og Obediah. Vi kom oss greit de 7 timene ned fra Buchanan, men opplevde et skikkelig tropisk regnvær noen timer før vi skulle returnere. Vi sa til hverandre; Vi håper at dette regnværet er lokalt så ikke veien hjemover blir for sleip. Men så var det akkurat det som skjedde. Regnværet var ikke lokalt og timen med regn hadde gjort søla såpeglatt. På et spesielt sted var det en stor trailer med 3 traktorer på planet som stod til knes i søla rett foran oss nede i en dump i veien. Vis-a-vis stod det en hvit Toyota Landcruiser som skulle samme vei som oss. Den satt enda fastere i gjørmegrepet. Midt mellom kjøretøyene var det en smal stripe der 3 biler fra hver side + motorsykler prøvde å komme igjennom. Alle sperret veien for hverandre og det var ingen koordinering. Alle ropte og skrek. Gjørmedekkede menn lå delvis under den hvite Landcruiser’n og gravde for livet. Vi kom dit kl.17:30. Klokka 19 ble det mørkt, bek mørkt, bare lys fra lommelykter, billykter og mobiler. Det var ingen mobildekning fra bilen. Jeg ba til Gud inni meg hele tiden, men må innrømme at jeg i 8 -tiden begynte å belage meg på min første overnatting ute i bushen noensinne, i en trang bil med 7 mennesker + kofferter. Lite vann, 2 pakker kjeks, litt brød og minkende strøm. Hvordan skulle dette gå?

Jeg tenkte: Hva kan jeg bidra med? Svaret var: Jeg hadde ingen ressurser som de andre ikke hadde. Jeg kunne ikke gjøre noe fra eller til. Jeg bekymret meg: Skulle vi nå miste flyet til Norge som gikk neste dag? Men min stille indre bønn fortsatte, nesten som på autopilot. Herre frels! Bønnesvaret kom kl. 21. Plutselig ble mørket splintret av blå-røde signallys. En ambulanse som kom bakfra! Midt ute i ingenmannsland. Det ble fart i lastebilen som forgjeves hadde prøvd å forsere oppoverbakken med den smale passasjen mellom de 2 fastkjørte kjøretøyene. Nå rygget den tilbake for å gi ambulansen plass. Denne skled, kjørte ikke, men skled ned i åpningen og ble trukket opp på andre siden ved hjelp av en wire fra lastebilen. Vår sjåfør gjorde et skikkelig «statskupp» og fulgte hakk i hæl på ambulansen. Vi skled etter ned i åpningen, unngikk (takk og lov) å hekte oss fast i de 2 bilene og plutselig, etter 3,5 time var vi igjennom.  Jeg fikk en sterk fornemmelse av å ha opplevde et svært direkte bønnesvar og vi vinket til ambulansen da denne stanset på andre siden for å ta seg av pasienten.

Etter 1,5 time skjer det igjen. I et bløtt område av veien står vi fast igjen, nå er det vi som sitter fast. Differensialen under bilen har boret seg ned i søla og 4 hjul spinner rundt uten å få tak. Hva gjør vi nå? Skyve? Det er umulig å skyve en 2,5 tonns Land Cruiser ut av en slik situasjon. Etter 20 min kommer Gud igjen, også denne gang med røde og blå lys. Ambulansen stanser bak oss, stropper oss og drar oss baklengs ut. Takk trofaste Gud!