Gratulerer til vinnerne av sommerens misjonslotteri
Gevinstene til sommerens misjons lotteri er trukket. Det var Martin Vestøl som vant el-sparkesykkelen og Svein Røsnes som hadde kjøpt vinnerloddet til legosettet. Gratulerer så hjertelig begge to! En stor takk til alle som støttet opp og kjøpte lodd for å finansiere den nye barneskolen i Njama Kowa i Sierra Leone!
Under følger intervjuer med Martin og Svein. Vi har også spurt Svein om å gi noen inntrykk fra hans tid som misjonær i Gbason Town på 1980 tallet.
Intervju med Martin
Hvordan er det å vinne en el-sparkesykkel, er du for eller imot disse nymotens fremkomstmidlene?
Jeg synes el-sparkesykkeler har fått ett ufortjent dårlig rykte – mye på grunn av problematikken knyttet til hvordan utleie har blitt håndtert. Det er jo en flott fremkomst middel brukt på riktig måte.
Kanskje dere har noen fra før i familien?
Dette er vår første el-sparkesykkel – vi har først og fremst basert oss på bruk av sykkel, men har et par vanlige sparkesykler som ungene bruker også.
Hvordan blir det å bruke el-sparkesykkel der du bor?
Drammen har mange el-sparkesykler både utleie og private. Stort sett fungerer det godt så lenge en tar hensyn til hverandre og sørger for skikkelig parkering.
Kan du bruke den på jobben?
Jeg jobber mye fra hjemmekontor og er kun innover til kontoret i Oslo en dag eller to i uka. Så lenge det er bart og greit vær er tanken og forsøke seg med el-sparkesykkel til å fra toget i begge ender.
Vil det bli konkurranse i familien om hvem som skal bruke den?
Dere er en syklende familie. Vil du/dere nå bruke de vanlige syklene mindre?
Du skal ikke se bort ifra at den er vel så populær blant barna som blant oss voksne. Vi har jo ikke bil og sykler og går til det meste. Jeg tror el-sparkesykkelen først og fremst vil bli brukt som alternativ til det å gå – f.eks. til og fra butikken og når det gjøres småærend.
Inntektene av loddsalget gikk til bygging av ny barneskole i Njama Kowa i Sierra Leone. Hva synes du om kirkens misjonsarbeid?
Jeg har lenge hatt et hjerte for misjons- og bistandsarbeid – og kirkens misjonsarbeid preges av mye av det som for meg er viktig. Troen og frelsen er ikke avhengig av ytre handlinger, men Guds kjærlighet til oss er grenseløs og livsforvandlende og misjonsselskapet har en praktisk tilnærming der nestekjærlighet og forkynnelse er to sider av samme sak. Vi har alle lik rett til forandring, utvikling og vekst og den partnerskapsmodellen som preger kirkens misjonsarbeid har jeg stor tro på. Det er lokalt kunnskapen om behovet finnes og vi får lov til å være med på å støtte praktiske tiltak startet på lokalt initiativ - og med lokale krefter i førersete.
Prosjektet med barneskole i Njama Kowa er et godt eksempel på lokalt eierskap og langsiktig, helhetlig tenkning som bidrar til utvikling, likeverd og selvrespekt. Et praktisk arbeid der vi legger vekt på å hjelpe mennesker i dette livet, ikke bare frelse dem for det evige livet. Eller sagt med Frans av Assisis ord: «Forkynn evangeliet. Om nødvendig også med ord»
Intervju med Svein
Vi har vært så heldige å få et intervju med Svein. Han sier blant annet: «Det var da fantastisk nyhet, da jeg sjelden vinner ... :-). Moro var det, og enda mer gledelig å kunne være del av å støtte det viktige arbeidet dere gjør.
Personlig har jeg ikke behov for legobrikker, den tiden er over vil jeg tro.. men jeg ser for meg andre løsninger som å kunne glede andre med premien. Til eksempel å gi til barn som ikke har så mye - som fattighusets kontakter, eller til noen i Gbason Town?? Barnehjem osv. Valget tar jeg senere. Eller rett og slett la den gå som premie til formål for neste innsamlingsaksjon.»
Svein var misjonær på Gbason Town 1985-87. Han minnes denne tiden som en av livets «høydare». Vi har spurt ham om han kan fortelle litt om noe som han husker godt. Han forteller:
«I fra tiden vi kom til UMRADEP til vi reiste, var lokalbefolkningen svært vennlige mot oss, og tok godt vare på oss på sin måte. Og vi bidro på vår måte. En av mange minner som jeg husker var vår første julaften i UMRADEP som ble planlagt for feiring med Solveig og resten av misjonærene. Det var allerede ettermiddag og alt var nære klart. Men det skulle vise seg å bli en alternativ julekvelds feiring denne gang. Plutselig hører vi masse stemmer og ser en større gruppe mennesker og militære komme mot oss. Hva skjer nå? Tankene løp. De ba oss om hjelp med transport mot nord inn i landet ettersom deres transport enhet hadde brutt sammen. Militæret raslet lett med maskingeværet dersom vi skulle komme på andre ideer... Det var barn, mødre, gamle osv. og vi syntes synd på dem, og det var ingen annen måte å ta seg frem på og frem til - det for oss ukjente stedet. Etter felles rådslagning pakket vi ned julematen tilbake der det kom fra, og pakket bilen for en lang reise.
Mil etter mil i jungelens skog ble til timer i reise (med sang så vidt jeg husker) til det ukjente stedet. Til slutt kom vi fram til bestemmelsesstedet og ristet av oss støvet. Fremkomsten ble betalt med stor takknemlighet. I etter tid kan en jo si at dette er et eksempel på nyttig, meningsfull og praktisk julegave å dele. Jule natten bestod av lang eksotisk hjemreise med jungellyder som gresshoppe tenorer og froggy bass og apeskrik med støtte av andre ulike vesener som fantes på vår vei akkompagnert med tromme lyder fra de enkelte landsbyer, for å ikke snakke om de mange moskito stikk vi fikk, da uten julestjerna som veiviser. Til syvende og sist var vi egentlig glade for å kunne være til hjelp og endelig komme til køya.»
Svein har flere minner:
«Minner og bilder er mange, og mine tanker går til Robert som var min nære mekaniker, Cynthia og William som jordbrukere og nære medarbeidere, og mange flere som klinikkfolket og Anny og hennes familie som inviterte oss til måltid. Om det var omstendighetene eller hva det nå kunne være, så var liberiansk mat uslåelig god og aldri siden har kunnet oppnå den smak i senere tid her i Norge.»
«Sammy Watchman som vi kalte ham fordi han var vår nattevakt på prosjektet, kom og varslet oss om maurinvasjon til vårt hus hvilket skjedde til tider. Stundom var det bare å flykte ut av huset fordi hele huset var invadert av maur. Maurenes favoritt på UMRADEP`s «fast food sjappe» var proteinrike kakkelakker og snake snacks.»
«Kjøredoningen fikk jobben med å ta seg frem på gjørmete veier som ble ødelagt av lastebiler med tømmer under regntiden. Så på enkelte strekninger fikk en prøve seg på balansekunsten med bil ved å kjøre på tømmerstokker som skulle erstatte veien og dermed anledning å finne ut hvor god en var til å få kjøredoningen gjennom de enorme gjørmehullene.»
«Det var for meg en unik opplevelse å få møte mennesker i ulike landsbyer og oppleve deres hverdag som var så ulikt min egen verden.»
Vi takker Svein for inntrykk han har delt med oss fra tiden i Gbason Town! Dette er verdifulle bidrag til vår felles misjonshistorie – den siste misjonsperioden da vi hadde norske misjonærer utplassert i Liberia.