Kirken klarer ikke lønne de ansatte og klinikkene er uten medisiner

Skrevet av: Tove Odland. Publisert: 25.01.2009

Introduksjon
Som kjent for de fleste befinner Zimbabwe seg i en alvorlig økonomisk situasjon som er kjennetegnet av hyperinflasjon. Politisk sett er landet isolert fra det internasjonale samfunnet, hvilket betyr at vi har få venner og mottar lite hjelp når vi trenger det som mest. Den negative virkningen av dette er tydelig i den totalt ødelagte infrastrukturen. Vannsystemet har sluttet å fungere, særlig i hovedstaden Harare, og dette fører til dårlige levevilkår for befolkningen. Koleraepidemien er delvis et direkte resultat av disse forholdene. Helsesystemet er ikke mye å skryte av. Zimbabwe, som tidligere hadde et utmerket skolesystem, møter nå store ufordringer fordi en, på grunn av mangel på lærere, er nødt til å stenge flere skoler på landsbygdene. På toppen av det hele er sulten utbredt i hele landet. Ubehandlet jord kombinert med ujevn nedbør og derav tørke, har ført til at det som en gang var det sørlige Afrikas brødkurv nå befinner seg i matmangel og hungersnød.

Den zimbabwiske dollaren har bokstavelig talt mistet all verdi, og dette betyr at nærmest all varer og tjenester bare blir solgt for amerikanske dollar eller sørafrikanske rand.  Veldig få mennesker har tilgang til disse utenlandske valutaene og det resulterer i ytterligere lidelse for størsteparten av befolkningen. Regjeringen har tillatt at noen detalj- og engroshandlere selger varene sine for utenlandsk valuta. Mesteparten av disse varene er importert, og for å få tak i noe som helst, må en ha utenlandsk valuta. Det som senere har skjedd er at alle selgere krever betaling i US dollar eller sørafrikanske rand for sine varer og tjenester. Ingen ønsker å ha zimbabwiske dollar lenger fordi pengene er verdiløse.

Kirkene
Hver gang det er økonomiske nedgangstider møter kirken store utfordringer. Pastorenes lønn er avhengig av kirkens medlemmer som igjen er de som kjenner de økonomiske vanskelighetene. Kirken i seg selv blir hjelpesløs når den ikke klarer å hjelpe medlemmene i slike vanskelige tider. Kirkens finansråd har etterspurt pastoral støtte i US dollar i håp om å kunne lønne dem på en etter forholdene god måte, men medlemmene har ikke US dollar og derfor blir det ikke noe støtte til prestene. Dette er et mer omfattende problem i områdene utenfor byene der nærmest alt har stoppet opp. Mange prester vil ikke kunne sende barna sine til skolen særlig fordi de skolene som fremdeles holder åpent krever høye skoleavgifter i utenlandsk valuta hvilket prestene ikke har.

For å reise rundt i distriktene trenger tilsynsmennene og pastorene drivstoff som blir solgt i amerikanske dollar. Prestene kan ikke engang besøke kirkene sine i krisetider fordi det ikke finnes transportmidler. Til og med offentlig transport betales i utenlandsk valuta. Det er absolutt en tragisk situasjon for kirken. Når jeg innkaller til møtet med Kabinettet – for vi er virkelig nødt til møtes for å legge en strategi for hvordan vi kan løse noen av utfordringene – har jeg ingen anelse om hvor mange tilsynsmenn som vil ha mulighet til å komme grunnet transportvansker.

Sykehusene
Den største utfordringen som kirkens sykehus og klinikker står overfor sykepleiere som migrerer til andre naboland for å forsøke å finne måter å overleve på. For å beholde dem må vi være i stand til å kunne betale dem i utenlandsk valuta, men det har ikke kirken. Med lite og noen steder fullstendig mangel på medisiner, ser situasjonen veldig dyster ut.

Menigheter
Selv om befolkningen fortsetter som best de kan med å arbeide og å prøve å møte utfordringene på kreative måter, har de virkelig nådd bristepunktet nå. I skrivende stund klarer jeg ikke forstå hvordan menighetene kan støtte pastorene eller seg selv.

Folk overlever ved Guds nåde, dag for dag. Situasjonen vi lever i umuliggjør alle forsøk på å planlegge framtiden fordi forholdene forandrer seg så raskt, og vi har lært oss å ta en dag ad gangen.

Måter å overleve på
Noen av oss er heldige som har familie, slekt eller venner som har reist fra Zimbabwe og jobber i nabolandene. Disse sender penger hjem, og dette har hjulpet litt. Andre er engasjert i handel på tvers av landegrensene og kan ta med seg utenlandsk valuta tilbake. Dessverre gjelder dette få, sammenliknet med de som ikke har noen som kan hjelpe dem.

For kirken sin del har noen samarbeidspartnere gjort en utmerket jobb med å hjelpe oss på en eller annen måte. Nyttig hjelp kan være å inngå avtaler med noen som skal skaffe medisiner og hjelpemidler mot kolera til sykehusene, eller noen US dollar slik at pastorene og deres familier kan overleve.

Konklusjon
Ingen tegn tyder på at 2009 blir et annerledes og bedre år enn tidligere. Problemene øker dag for dag. Vi håper regnet fortsetter en stund slik at noen kanskje kan høste litt, men det er altfor tidlig å si om landet vil bli spart for tørke eller ikke. Jesus Kristus, som har lovet å aldri forlate de troende, er kilden til håpet vårt. Han gir aldri opp. Når jeg nå skriver dette, er jeg fylt med håp.

Tusen takk.

Fred være med dere.

Biskop Nhiwatiwa, Zimbabwe