Sammen om et bedre liv for alle mennesker

Mitt hjerte alltid vanker

Forster, Anne Ng
10.01.2020
I lav, varm ettermiddagssol en dag i november, svinger vi av veien og kjører ned mot misjonsstasjonen på Mutambara i Zimbabwe. Litt tidligere samme dag hadde vi brå-bestemt oss for å besøke Mutambara, sånn at rådgiveren vår i Digni, Lilliann R. Våje, skulle få se stedet hun hadde fulgt tett opp de siste årene før Mor og barn programmet ble avsluttet i 2018.
Mitt hjerte alltid vanker

Vi hadde derfor ikke fått gitt beskjed på forhånd om at vi skulle komme, men sendte en melding til sjefen på misjonsstasjonen da vi satt oss i bilen. «Hei, vi er i Mutare og har så lyst til å komme til Mutambara på et veldig kort besøk, for å vise Digni misjonsstasjonen. Er det greit at vi kommer en tur, kan være der i løpet av en timestid?» Svaret kom med én gang: «Fint, bare kom! Kjør forsiktig!».

Veien til Mutambara i Chimanimani går gjennom områdene som ble ødelagt av syklonen i mars i år. Fremdeles bærer omgivelsene preg av syklonen; ikke alle skoler og landsbyer er bygget opp igjen enda, vi vet at mange fremdeles bor i telt og mangler mye av det som skal dekke menneskets mest grunnleggende behov. Men heldigvis ser vi også store framskritt. Broer som er gjenopprettet, mye kraftigere enn tidligere, og ødelagte veier som er reparert og forsterket. Dette er gjort med tanke på at infrastrukturen nå skal kunne tåle klimaendringene som gjør seg gjeldende. Klimaendringene, som fører til stadig hyppigere og voldsommere ekstremvær som flom, tørke, orkaner og sykloner. Og som hardt og nådeløst rammer de fattigste, de som allerede er mest utsatt.

Mitt hjerte alltid vanker

Ragnar, Webster, Lilliann og jeg kjører til tilsynsprestens hus, og blir godt mottatt av tilsynspresten Steven Jeyacheya og sjefen på misjonsstasjonen, Lloyd Marange. Varme klemmer og hjertelige håndtrykk. Jeg beklager at vi kommer på så kort varsel. «Du vet at dere kan komme til Mutambara når som helst! Her er dere alltid velkomne!». Og det vet vi! Vi har alltid følelsen av å høre til når vi kommer til Mutambara, her er det sterke bånd. Ledelsen på Mutambara forteller at mange av aktivitetene i Mor og Barn programmet har fortsatt. Teamet reiser fremdeles på «outreach», helsestasjonen som besøker forskjellige landsbyer for å veie og måle barna, og gi vaksiner. Men fordi det er stor mangel på drivstoff i Zimbabwe er det ikke like ofte som tidligere.

Mitt hjerte alltid vanker

Mangel på drivstoff er virkelig et stort problem, både når det gjelder å tanke opp bilene, og til andre ting. Uten diesel kan de heller ikke drifte aggregatene, når strømmen går. Og strømmen går ofte. Den siste tiden har det bare vært strøm om natten, fra midnatt til klokken 4 om morgenen. Døgnet har blitt snudd, folk har stått opp for å lage mat, skoleelever har gjort lekser, studenter har stått opp midt på natten for å forberede seg til eksamener, folk har ladet telefoner og annet elektronisk utstyr.

Det er vanskelig å drive et sykehus uten stabil tilgang på strøm. Lloyd forteller at sykehuset på Mutambara endelig har fått installert et solcelleanlegg, sånn at mye av det daglige arbeidet fortsatt kan utføres på en forsvarlig måte. «Det er bare et problem», fortsetter han, men blir avbrutt av et tynt, lite skrik fra rommet vi står utenfor.

Vi blir stående helt stille. Vi har kommet til fødeavdelingen. Det er blitt skumring denne lørdagsettermiddagen og bare lyset fra solnedgangen lyser opp området. En sykepleier kommer ut fra fødestuen, hilser på oss som tilfeldigvis står utenfor, og sier at vi gjerne må komme inn og se. Jeg og Lilliann ser på hverandre og lister oss inn, redde for å forstyrre for mye. Det er bare et par minutter siden vi hørte det første skriket fra en nyfødt baby. I den dunkle belysningen ser vi mammaen med den nyfødte babyen på brystet. De puster fort begge to, for å hente seg inn etter anstrengelsen de nettopp har vært gjennom. Jeg kjenner jeg holder pusten. Synet av den unge mammaen med det bittelille barnet, som bare er noen minutter gammelt, blir nesten uvirkelig. De første linjene fra julesalmen sniker seg inn i hodet mitt «Mitt hjerte alltid vanker i Jesu føderom…». Det er som om vi står på hellig grunn, og jeg tenker at sånn, akkurat sånn må det ha vært for gjeterne da de var de første som kom til stallen og så Maria og Jesusbarnet. En sliten, men lykkelig mamma, med barnet sitt, i et rom uten lys og varme. Likevel fyller disse to hele rommet med sitt nærvær og sin kjærlighet, og gjør at rommet føles lyst og varmt. Vi velsigner barnet og mammaen, før vi lister oss stille ut.

Dypt rørt av denne opplevelsen ønsker vi å dele dette med resten av følget vårt. Vi finner dem i rommet hvor batteriene til solcelleanlegget er. Vi synes kontrasten blir stor; en diskusjon om teknikk og batterier, mens vi enda kjenner varmen og velsignelsen fra vår opplevelse langt inn i sjelen.

Mitt hjerte alltid vanker

Så viser det seg at avstanden mellom våre opplevelser ikke er så stor likevel. Da Lloyd ble avbrutt av babyskriket litt tidligere, skulle han fortelle om problemene de hadde med solcelleanlegget. Solcelleanlegget er stort nok til å gi strøm til hele sykehuset, men de mangler fordelere som fører strøm til de forskjellige avdelingene. Kvelden før, som så mange andre kvelder, hadde det ikke vært strøm, og heller ikke diesel til å kjøre aggregatet. Flere keisersnitt måtte utføres i lyset fra stearinlys. De aller mest kompliserte tilfellene ble kjørt i full fart inn til Mutare. «Vår» unge mor hadde vært heldig som fødte på ettermiddagen, mens det fremdeles var dagslys. Det gjorde hennes fødsel tryggere og ga barnet større sjanse til å overleve.

Jeg kjenner stor takknemlighet da vi kjører fra Mutambara i mørket. Takknemligheten for egne, trygge og flotte fødsler her hjemme er ubeskrivelig når jeg kommer så tett på en annen virkelighet. Årets julegave blir derfor en gave til solcelleanlegget på Mutambara, en gave som betyr veldig mye for meg, og for alle de som ikke skal behøve å føde i gløden fra stearinlys på sykehuset på Mutambara.

Mitt hjerte alltid vanker

Artikkelen sto på trykk i Brobyggeren #5-7,19

© 2008 Metodistkirkens Misjonsselskap

St. Olavs gate 28

0166 OSLO

 

 

Telefon: 23 33 27 00
E-post: misjonsselskapet@metodistkirken.no

Gavekonto: 3000 13 88084 

Vipps og SMS: 2248

En del av Metodistkirken i Norge
metodistkirken.no

Org. nummer: 974 230 887

Powered by Cornerstone