Sammen om et bedre liv for alle mennesker

Gbason Town 30 år etter

Aske, Øyvind
03.02.2014
Denne gangen ankom jeg Gbason Town bakpå en motorsykkel. Bilen stod havarert noen km unna, like ved Weahs Town. (Se tidligere nyhet). Stålskiltet med påskriften «United Methodist Church. Gbason Town Mission», var enda mer rustent enn for 5 år siden, da jeg var her sist.
Gbason Town 30 år etter.
 
Da stedet var befolket av norske misjonærer og liberianske medarbeidere (counterparts) på 1970 og -80 tallet og fram til krigen het misjonsstasjonen UMRADEP – United Methodist Rural Agricultural Development Project. Mesteparten av de 2000 målene fra den gang var beplantet med oljepalmer, en plantasje jeg som ny-utdannet norsk agronom skulle ha hovedansvaret for i årene 1981-84. Ja, det var ikke bare oljepalmer, vi hadde kyr, høner, sumpris, grønnsaker og de berømte fiskedammene som visstnok hadde vært en gang. Vi hadde mekanisk workshop, snekkerverksted og klinikk hver med sitt fagpersonell. Prosjektet var til og med utstyrt med egen flystripe og en kort periode eget fly og pilot.
 Gbason Town 30 år etterGbason Town 30 år etter
Rut Lindgrens gamle hus, med nytt utekjøkken er administrasjonsbygg                 Duncan er en av skolens vaktmenn
Gbason Town 30 år etter
Gbason Town 30 år etterGbason Town 30 år etter
General Sevice Officer (GSO) Patric Beni er Station Chairman for UMU Agriculture College, Gbason Town. Han var tidligere tilsynsmann i Metodistkirken i Sinoe.
 
Motorsykkelen smetter inn på den trange adkomstveien mellom de svimlende høye oljepalmene og forserer bakkene og svingene som jeg en gang kunne utenat, over den smale broen og oppover den siste bakken opp mot klinikken. Oljepalmene er sannelig blitt høye nå, så høye at de bør erstattes med nye. Vi stanserGbason Town 30 år etter med et rykk utenfor administrasjonsbygningen, der GSO Patric Beni venter meg på en pinnestol på betongverandaen. En gang i tiden bodde Ruth her med sine barn, etter det Rev Doe.
 Gbason Town 30 år etterGbason Town 30 år etterGbason Town 30 år etter
Den nye flotte skolen, bildet er tatt i 2009. I dag er barneskolen blitt jordbrukscollege. Fakultetet hadde en gang sin egen bil...
 
Jeg blir ønsket velkommen og anvist en stol. Herfra ser vi rett over på huset hvor familien Blomhoff bodde, seinere Chris og Beccy Jallah og nedenfor der igjen den praktfulle nye barneskolen, bygd etter krigen. Nå er dette skolen for jordbrukscolleget. Det ble etablert her i Gbason Town i 2010. Beni forteller at 3 studenter ble uteksaminert herfra i fjor, i år håper de på 18. Veikantene er brushet og gras og vegetasjon er holdt nede, men veiene på misjonen bærer ikke preg av mye bilkjøring. Det eneste kjøretøyet står tvers overfor oss ved veien, vraket og ødelagt, det er lenge siden universitetets bil gjorde nytte for seg!
 Gbason Town 30 år etterGbason Town 30 år etterGbason Town 30 år etter
Noen av de flotte studentene, de bor i det gamle huset til Jallah, på veggen bak:  Welcome to Royal Palace.
Gbason Town 30 år etterGbason Town 30 år etter
Her sover jentene                                                                                                                Studentpresidenten peker på sin seng
Gbason Town 30 år etter
Utsikt mot Animalhouse og Workshop og åkre
Gbason Town 30 år etter
Kanskje det kan bli ny barneskole her?
Gbason Town 30 år etterGbason Town 30 år etter
Fine parseller med kål                                                                                                        Den ensomme grisen
Gbason Town 30 år etterGbason Town 30 år etter
Små pepperplanter, klar til å plantes ut                                                                          Plaintains, kokebananer
 
Colleget har 93 studenter hvorav 12 er jenter, det er 9 lærere - 5 heltids og 4 deltids - som underviser dem i tre semestre før de blir uteksaminert.  Dette tilsvarer 45 kredittpoeng i det liberianske akademiske systemet og et diplom med graden ‘Associate degree in Applied Agriculture Science’. Colleget er altså enda ikke akkreditert til Bachelorgraden, men utdanner til en mer praktisk rettet jordbruksutdannelse, kanskje noe lignende vår agronomutdannelse.
 Gbason Town 30 år etter
Her sover noen av guttene, det var her det var hull i taket
 
På vår vandring gjennom misjonen treffer jeg igjen Duncan og Johnny fra -80 årene, begge er nå ansatt som Security, vakter eller vektere. Jeg ser husene igjen, mange som var forlatt og ødelagt for fem år siden er nå bolighus for lærere og studenter. Jeg krysser over det vesle dalføret og går opp til mitt gamle hus. Der bor det nå en lærer. Innertaket er kommet på plass, dører og vinduer er satt inn, bushen som holdt på å kvele huset i 2009 er fjernet. Vi går inn. Rommene er nakne, tomme og ribbet. Her har jeg feiret 3 julehøytider, påskehøytider, 17. mai og bursdager. Når jeg lukker øynene kommer både møblene og menneskene fram. Nå er alt annerledes, bare lydene utenfra er de samme. Og den småmugne eimen av liberialufta. Og den bevrende heten som gjør at skjorta klistrer seg til kroppen.
 Gbason Town 30 år etter
Huset der jeg bodde, nå lærerbolig, også det med utekjøkken.
 
Vi går videre til familien Krogedals, familien Rønningens, familien Bjellands og familien Fotlands gamle hus. Det er sovesalen til jentene, jeg blir bedt om å gå opp trappa for å ta bilder, det er et stort hull i gulvet hvor det ligger en løs planke over. Kjøkkeninventaret er borte, det er utekjøkken på utsiden hvor det kokes. Sengene står på rekke og rad i kjøkken, stue og soverom. Klær henger til tørk på snorer ute på verandaen.
 
Animalhouse og verksted står som tomme skall, de seks kuene søker tilflukt der og vi må passe oss for ikke å tråkke i kukakene. En enslig gris ligger og sover i en innhegning, «he is missing his friend», noen sekker med hønsefor vitner om et nytt kommende innsett av fjærkre, countryhøner. Det finnes planer om å ombygge verkstedet til barneskole, den gamle har jo colleget tatt. Men utenfor hersker naturen, ugjennomtrengelig bush der hvor flystripa og kubeitene en gang var.
 Gbason Town 30 år etter
Dette lærerparet bor i det tidligere gjestehuset
 
Gjestehuset ble brent ned under krigen og er nå restaurert til en enetasjes bygning, også den er blitt lærerbolig. Den gamle safen ligger henslengt og nedgrodd utenfor. I dette området er det som før grønnsakåkrer og bed med vekster som skal plantes ut; pepper, bitterball, kål, squash, inngjerdet mot kuene. Ved siden av et stort felt med plaintains, kokebananer. Så er vi rundt og kommer til den nybygde skolen tvers ovenfor Randi Jansens gamle hus. Det er det delvis undervisningslokaler, delvis
sovesal for guttene. Taket har allerede begynt å lekke noen steder og en av guttene holder en tale om dette. Sengene må flyttes rundt når det regner.
 Gbason Town 30 år etterGbason Town 30 år etter
Rektors kontor                                                                                                                      Biblioteket - som mangler lærerbøker i jordbruk
 
Blomhoffs / Jallahs hus er kontorbygg for rektor og lærere. Jeg møter staben og de kommer med sine lister og utallige behov: de mangler bil, strøm, nok vann, PC` er, redskaper, frø, gjødsel og sprøytemidler. Jeg beundrer dem, de utviser ekte liberiansk tæl. Her er ikke bare spartansk, det er direkte primitivt.  Oppdraget deres er å drive jordbruksskole for hundre studenter, med tomme bygninger, uten transport, ikke strøm, milevis fra folk og uten mobildekning. I biblioteket finnes vel noen hundre bøker, men de mangler helt bøker om jordbruk! De gjør så godt de kan og kverner stadig ut nye kull med jordbrukere. De mangler det meste og neste år venter de ca. 50 nye studenter! De tjener sitt land og venter på bedre tider. Uten å vite det har de oppfylt E`en i det gamle UMRADEP – Education. Det var det vi aldri fikk til.
 Gbason Town 30 år etter
Det er mange år siden jeg spiste palm butter her!
 
Motorsykkelen kommer tilbake for å hente meg, men før jeg går roper studentpresidenten på meg, De kvinnelige studentene har laget palm butter og ris til meg – «jeg håper det ikke er for mye pepper!» Det er derfor Liberia har smeltet mitt hjerte, de mangler alt men deler det lille de har.
Under måltidet forteller hun at 63 av studentene er fra Sinoe county og at studentene fra dette fylket kan søke stipend fra firmaet GVL som er engasjert i oljepalmeindustrien. I år har 15 studenter slike stipend. Da jeg litt seinere sitter bakpå motorsykkelen tenker jeg: sannelig har det blitt frukter av arbeidet og bønnene her i Gbason Town, frukter vi ikke kunnet drømt om. Hvordan ser det ut her om ti år?
 
    

© 2008 Metodistkirkens Misjonsselskap

St. Olavs gate 28

0166 OSLO

 

 

Telefon: 23 33 27 00
E-post: misjonsselskapet@metodistkirken.no

Gavekonto: 3000 13 88084 

Vipps og SMS: 2248

En del av Metodistkirken i Norge
metodistkirken.no

Org. nummer: 974 230 887

Powered by Cornerstone